mandag 16. april 2018

kom!

15.05.18 på Bruket, Schweigaardsgate 34 C. kl 19.

ikke glem å si hei

mandag 19. mars 2018

Marsmelodi

Jeg er ikke en sånn som snoozer, sier jeg med gretten stemme til venninna mi som gjør det. Jeg står rett opp, sier jeg. Og så går det to-tre-fire uker, og så er det jeg som snoozer, det er jeg som våkner hver halvtime hele natten fordi jeg sover for mye, fordi jeg bare vil det, sove, ikke stå opp, ikke være våken og i meg selv og i denne kroppen som jeg (igjen) har opparbeidet en helt fersk og ny forakt for. Jeg subber meg gjennom leiligheten, venter på manus, venter på omslag, venter på alle disse tingene som jeg for noen måneder siden ikke visste at jeg skulle vente på, og det gjør meg sprø, det gjør meg faen meg helt gal å vente, jeg er ikke laget for det, ikke ikke ikke ikke, jeg liker å gjøre, liker å ha ting på gang, å være i bevegelse på min egen måte, men å være nesten ferdig, å vente på at andre skal skrive til meg, jeg tåler det ikke.

Jeg synes forferdelig synd på meg selv i smug, selv om jeg vet at jeg ikke har lov til det. At jeg har et liv som folk drømmer om, med katt og mann og leilighet og relativt lange ben, det er tragikomisk, alt sammen, hadde noen fortalt meg tidligere at alle mennesker her på jorda egentlig bare er noen tafatte tullinger, så hadde jeg vel ikke trodd på det, men nå, herregud, I BELIEVE YOU, det er jo det vi er, alle mann. I alle fall jeg.

Jeg nekter å gjøre ting jeg har godt av. Det er så deilig og sørgelig å være selvmedlidende, å rakke ned på meg selv og ligge lange morgener i senga uten tiltak og livsglede.

Skulle gjerne skrevet at jeg så endringer på vei, men nope, jeg gjør ikke det, jeg fortsetter som før, jeg er sur og innadvendt og ganske tåpelig, du trenger ikke si det, jeg vet det, og jeg har ikke tenkt å gjøre noe med det. Ikke nå. Ikke ennå.

mandag 12. mars 2018

to læringer

Ikke skriv i et språk som ikke er ditt.

Ikke forsøk å være morsom om du ikke er det.

døden

Mitt første møte med døden var da den lysegule guppifisken min lå med buken opp i akvariet og hadde sluttet å bevege seg. Jeg hadde et lite akvarium på en arvet kommode i palisander ved siden av sengen min, og jeg lå og så på fiskene før jeg skulle sove, da jeg sto opp, når jeg kjedet meg, når jeg hadde venner på besøk. Guppien døde, og det var det verste som hadde hendt så langt i livet mitt. Jeg var ni år gammel. Moren min skylte den ned i do.

Senere har rekkefølgen på død vært slik: En guppi, en farfar, en farmor, to marsvin, en kattunge, en mor, en katt, en hund, en mormor.

torsdag 22. februar 2018

og et malapropos

Er det ikke meningen at forfattere skal ha noe ved seg? Jeg vet da faen om det finnes et fnugg av mystikk i meg.

Bildene du finner på nettet er av en ordinær person, en smilende blondine med en litt for liten turlederlue, en smilende blondine med en smilende mørkhåret mann, en smilende blondine med en katt på fanget, en smilende blondine tjue kilo tyngre, ti kilo lettere, en smilende jævla blondine med det eneste budskap til verden at hun er nettopp det.

22.2

Det har ligget et lokk over de siste ukene i februar. Jeg skrev noen setninger på internett og så eksploderte det, det er kjærlighet, jeg vet det, men jeg tror ikke jeg er mottakelig for den. Ikke ennå, i alle fall. Det er som om menneskene har kommet så tett innpå meg nå, jeg føler meg sårbar, ikke på den kyniske gjennomtenkte måten jeg pleier å være det, men på ordentlig, jeg har ikke lyst til å snakke med dem som spør om hvordan det har vært, hvordan det er, hvem jeg er, hvordan jeg gjør ting, jeg har et behov for å utrette noe, for å bevise for meg selv at jeg kan, at jeg vet, at jeg har det i meg, men jeg klarer ikke å gjøre noen ting, klarer ikke snakke til folk, klarer ikke skrive, ikke tenke, ikke gå ut, jeg ser på OL på TV med et halvt øye, broderer et utall knapphull i ei bunadbukse og spiser små biter av ikke-mat med femten minutters frekvens i stedet. Det er så merkelig å kjenne seg så åpen, så klar i hodet, på en måte, og samtidig så livredd, redd for å være platt og mislykket og pretensiøs og alt imellom, redd for å stå foran folk, redd for å ikke klare å svare når noen spør, redd for å være meg selv, for hvem er jeg, egentlig? Jeg vet ikke om jeg har noen venner, jeg, jeg vet ikke om noen kjenner meg, jeg vet ikke om noen kommer til å forstå noe av boka mi, jeg vet ingenting.

mandag 5. februar 2018

å ja, og hvem blir med på neste fest etter dette?

Det tok meg fire timer å komme ut av senga i dag og atter en time før jeg klarte å få på meg klær. Jeg er syk fremdeles, men på den verste måten. Jeg kan gjøre ting, i utgangspunktet det aller meste, men jeg er slapp og sliten og irritabel, tom for krefter, tom for motivasjon, med akkurat nok kapasitet til å skamme meg over det ovennevnte.

Jeg er lite produktiv, som de sier. De sier det, jeg sier det. Det er min favorittskam, faktisk, mangel på produktivitet. 

Jeg leser bare, leser og detter ut av tekstene, tenker at det var da som faen, er det meg eller boken det er noe galt med, tenker at dersom dette er tungt, så må det å lese boka mi være den totale fornedrigelse.

Om noen dager skal jeg på et kurs jeg ikke forventer å bli klokere av. Det er et kurs i skogen, og jeg forsøker derfor å skaffe meg skyss. Jeg skriver overalt, skriver på e-post og facebook, og det er like før jeg henger opp en lapp på bunnpris her nede, desperasjonen pumper hardere i meg enn blodet, det patetiske er ikke lenger en idé, det er meg. 

Det er bare menn som svarer på forespørselene mine, og jeg er ikke et medlem av internettgenerasjonen for ingenting, så jeg googler dem selvsagt. Mennene har pene ansikter og slanke kropper og vakre koner og de legger ut bilder i snøen med barna sine. Jeg kan ikke dy meg, jeg vil tro på monogamiet, misforstå meg rett, men lite gjør meg mer overbevist om at det eneste disse fortvilte superfedrene drømmer om, er å stikke til skaus med ei dame som meg, enn bildene de legger ut.