torsdag 23. november 2017

fearless love

Han roper aldri til meg.

Han roper aldri, han snakker rolig og forsonende, selv når jeg skriker til ham gjør han det. Han gjør meg gal, og jeg elsker ham.

Onsdag ettermiddag.

Jeg er så nær på å få et totalt sammenbrudd nå, hvisket jeg mellom hylene mine. Jeg holdt opp hånden for å vise akkurat hvor nær jeg var.

Dan han ikke svarte, løftet jeg ansiktet mot lyset så han skulle se tårene som rant nedover kinnene mine. Jeg la meg på knærne på gulvet, hulket teatralsk og altfor høyt, lot skuldrene og ryggen riste mot ham, lot hele kroppen riste, for han skulle faen meg se hvor vondt jeg hadde det.

Han ristet forsiktig på hodet og sa jeg måtte bli voksen. At jeg måtte tåle mer. Ikke ta alle følelser ut i verden. Sånne ting.

Jeg kan ikke gjengi alt, for jeg hørte ikke etter. Jeg hører aldri etter når han snakker som han gjør. Jeg lytter bare når han roper.


fredag 17. november 2017

fredag

Hundre sider tekst, nei, to hundre, to hundre og tretti sider tekst, en haug med notater, post-its, hvor er alt, jeg har noe på e-post, men har kanskje slettet dem, husker ikke, hadde tenkt å sende manus i dag, hadde tenkt å skrive den artikkelen i dag også, men jeg er så lammet, klarer ikke begynne, klarer i hvert fall ikke tenke, selv om det er blå himmel ute, vet forresten ikke engang om jeg liker blå himmel.

Logger inn og ut av sosiale medier på måfå, scroller som en gudinne, kommer til å bli støl i hånda, få senebetennelse, hvem vet, men noe galt blir det.

Jeg tenker på nettene jeg ikke sover ordentlig, på kranglingen med jobben og på vennene mine fra videregående som fortsatt er venner med hverandre, men ikke med meg. Jeg tenker på katten som biter fremmede i tærne og at jeg ikke har fler frosne bær i fryseren som igjen gjør at det blir mindre godt å spise melk og havregryn, i verste fall må jeg stjele rosiner fra hun jeg bor med, og det går ikke, det er for drøyt. Jeg tenker på alt mulig, men ikke på det jeg skal tenke på, tenker ikke på manuset eller artikkelen eller studiet eller kjærlighet, død, det som er viktig, tenker bare på dette, på rot.

torsdag 16. november 2017

meg meg meg meg meg meg

Sitter og scroller gjennom profilene mine på sosiale medier og klarer ikke å skjule mistroen til meg selv og den personen jeg har laget, konstruert, oppdiktet der. Ikke fordi den er langt fra virkeligheten, men fordi den er så kjedelig, forutsigbar, åpenbart uprovoserende at jeg ikke holder den ut.

torsdag 9. november 2017

nødløsning

Kanskje var denne morgenen den svarteste på veldig mange måneder, ikke fordi det var mørkt ute, men fordi jeg våknet med den følelsen igjen, hullet i magen igjen, det tunge, umiskjennelig håpløse som hadde vært borte så lenge.

Jeg klarte ikke å gå i vanlig tempo, klarte ikke slutte å spise når jeg først begynte. Jeg gråt på telefonen med fremmede og strøk femten siden av teksten min uten grunn.

Og så strakte jeg på meg, da. Jeg strakte på armene og bestemte meg for at jeg måtte komme meg over det. At jeg hadde klart verre morgener enn denne. Jeg strakte på meg, pustet, hvilte, var snill, og se, det hjalp.

onsdag 8. november 2017

Oslo

Jeg har venner som sender meg meldinger og spør om jeg vil dra fra byen i helgen, om jeg vil ut i naturen i helgen, om jeg vil bli med til en skog, til en hytte, til et sted langt fra alt dette vi tror er verdifullt, og jeg tenker på det, tenker at det vil jeg jo, det vil jeg, det vil jeg helt klart, men jeg klarer ikke, jeg klarer ikke å komme meg ut av leiligheten når det blir helg lenger, jeg må være her, jeg har jo katt, skriver jeg, men katten betyr ingenting, det er jeg som betyr noe, jeg klarer ikke å dra fra Oslo i helgene, klarer ikke løsrive meg fra eksosen og de gjørmete bladene langs fortauene og regnet i lufta. Jeg kan ikke ta pause i skogen nå, sorry, skriver jeg, jeg har jo katten, skriver jeg, og jeg skriver det for andre gang, for jeg må skylle på katten, jeg kan ikke skrive at det er byen sin feil, at jeg er så full av byen for tiden, så full at jeg ikke kan dra min vei.

tirsdag 7. november 2017

tårene som ikke renner, men spretter ut av meg

Han spør hvor sinnet kommer fra, og jeg har ikke noe godt svar.

Jeg har ikke vært sint på lenge, sier jeg.

Hvorfor ikke?

Jeg vet ikke, sier jeg.

Og det stemmer, det er lenge siden. Men jeg husker det ennå, at han holdt meg fast med hele kroppsvekta si, at han presset meg ned i madrassen og hysjet på meg. At han sa 'du må ta det med ro, prøv å puste, du trenger å slappe av,' og at det eneste jeg ville var å hyle.

Jeg husker at jeg hylte også, alene med ryggen mot veggen på do, alene i heisen på skolen, alene i oppoverbakkene mot fjordutsikten, jeg hylte mot himmelen og trærne og sjøen og menneskene, men det hjalp ikke å hyle, det var ikke hyling som var løsningen.

Og når sinnet plutselig kommer tilbake, så er det så fremmed for meg. Det er en overflatereaksjon, noe akutt, og jeg har ikke forholdt meg til denslags på mange år, jeg har vært langt nede i dypet, jeg, ikke her oppe, jeg har kjent på sorgens dragsug, men ikke på dette, ikke på sinnet, ikke på veldig, veldig lenge.

Jeg står i bro foran ham og kjenner det boble under huden, kjenner hodet bli varmt og pulsen øke, jeg kjenner at jeg er rasende, rasende på alle og på ingenting, og jeg dytter fra, dytter kroppen opp, men klarer det ikke ordentlig, så jeg faller, jeg faller rett på hofta og svelger et hyl når jeg treffer gulvet.

Hvorfor lar du det ikke bare komme, sier han.

Jeg svarer ikke.

Hyl, da, sier han.

mandag 6. november 2017

bøy og tøy

Jeg er voksen nå, men jeg vet fortsatt ikke om smertene i skulderen og ryggen og låret er juksesmerter.

Da jeg var tenåring ønsket jeg meg mest av alt å bli syk. Ikke litt syk, men skikkelig syk, sykehussyk, så syk at alle som ikke ga meg sin fulle oppmerksomhet til daglig skulle tvinges til det, skulle tvinges til å synes synd på meg. Jeg kunne tatt hva som helst, lungebetennelse, kreft, blodpropp, you name it.

Jeg ble operert i foten etter en idrettsskade som jeg fremdeles lurer på om jeg bare fant på. Det var en kul der, javisst, men var den noe problem? Jeg var 17 år og satt og gråt på ortopedkontoret på Lovisenberg over alle juksesmertene mine, sa at de ikke kunne vente med å operere meg til foten var utvokst, det var jo så Vondt, herregud så vondt det er, sa jeg, og de flyttet meg fra sykehus til sykehus og spesialist til spesialist, og så ble det som jeg ville, da, det ble operasjon og narkose og gips og krykker i månedsvis. Ble jeg lykkeligere av det? Antakelig.

Jeg stabbet meg på krykkene mine over isholka til bussen og hylgråt da alle vennene mine dro på Justice-konsert, men elsket det når guttene i klassen tilbød seg å bære veska mi. Jeg elsket ansiktsuttrykkene til venninnene mine da jeg dukket opp på siste forestilling av revyen, fortsatt halvt i ørska etter narkosen, med mørkerøde striper av blod på utsiden av gipsen. Jeg elsket den nye ulltrøya jeg fikk i trøstegave av mamma. SMSene fra klassen. Taxien til skolen. Jeg elsket å være skadet, da som før, jeg "forstuet" føttene sikkert hundre ganger hele barndommen, tegnet meg blek med teatersminke og falt av hesten med vilje.

Jeg blir fremdeles flau over at dette patetiske også er meg, selv om jeg vet at jeg holder på sånn, holdt på sånn, ble født sånn? fordi det var ting som var vonde på ordentlig, som gjorde at folk kanskje burde syntes synd på meg den gangen, som var vanskelige å leve og vokse opp i, men som ikke syntes utenpå.

Om en halvtime skal jeg til fysioterapeut, og jeg skal ta med skulderen, ryggen, låret og hele den fordervede sjelen min.