mandag 19. februar 2018

to tanker

én - jeg kjenner det knyte seg i magen når jeg tenker på boka og at den kanskje er dårlig eller at ingen kommer til å bry seg om den.
to - kroppen har stivnet etter nervene i helgen, den gjør ikke som jeg vil, den gjør vondt og jeg lurer på om hodet har det på samme måten.

mandag 5. februar 2018

å ja, og hvem blir med på neste fest etter dette?

Det tok meg fire timer å komme ut av senga i dag og atter en time før jeg klarte å få på meg klær. Jeg er syk fremdeles, men på den verste måten. Jeg kan gjøre ting, i utgangspunktet det aller meste, men jeg er slapp og sliten og irritabel, tom for krefter, tom for motivasjon, med akkurat nok kapasitet til å skamme meg over det ovennevnte.

Jeg er lite produktiv, som de sier. De sier det, jeg sier det. Det er min favorittskam, faktisk, mangel på produktivitet. 

Jeg leser bare, leser og detter ut av tekstene, tenker at det var da som faen, er det meg eller boken det er noe galt med, tenker at dersom dette er tungt, så må det å lese boka mi være den totale fornedrigelse.

Om noen dager skal jeg på et kurs jeg ikke forventer å bli klokere av. Det er et kurs i skogen, og jeg forsøker derfor å skaffe meg skyss. Jeg skriver overalt, skriver på e-post og facebook, og det er like før jeg henger opp en lapp på bunnpris her nede, desperasjonen pumper hardere i meg enn blodet, det patetiske er ikke lenger en idé, det er meg. 

Det er bare menn som svarer på forespørselene mine, og jeg er ikke et medlem av internettgenerasjonen for ingenting, så jeg googler dem selvsagt. Mennene har pene ansikter og slanke kropper og vakre koner og de legger ut bilder i snøen med barna sine. Jeg kan ikke dy meg, jeg vil tro på monogamiet, misforstå meg rett, men lite gjør meg mer overbevist om at det eneste disse fortvilte superfedrene drømmer om, er å stikke til skaus med ei dame som meg, enn bildene de legger ut. 






fredag 2. februar 2018

minne

Mormors hånd som vinker. Som alltid vinket i oppkjørselen, vinket til den hvite bilen, den svarte bilen, den blå bilen og så den andre svarte. Mormors hånd som vinket til vi ikke lenger kunne se den. Alltid til vi ikke kunne se den, og så litt til.

torsdag 1. februar 2018

Jeg skulle laste opp et bilde her, men jeg forstår ikke det tekniske, jeg får det ikke til. Jeg beskriver bildet. En handleliste, alminnelig, oppvaskmiddel, joghurt, mandler og så en setning og noen ord.

Husk at manuset skal brenne
Brenne
Det skal.

onsdag 31. januar 2018

Det er lenge siden nå, men jeg tok piller en gang. Noen måneder, kanskje, jeg husker ikke hvor lenge, men jeg husker hvorfor, jeg husker at jeg hadde vært for tynn og så ble for tjukk og så fikk panikk og dessuten hadde vært inn og ut av en slags uendelig depresjonståke, så jeg googla "antidepressives lose weight" og tvang legen min til å skrive ut akkurat dem jeg hadde funnet på nettet, til meg.

Jeg ble ikke noe tynnere, bare så det er sagt. Jeg ble ikke gladere heller, og det var dette jeg egentlig ville skrive om. Følelsen av å ikke føle noe som helst, av å være avsondret, avkoblet, nummen og tom, jeg husker at mamma og pappa tok meg med på kino, max manus, tror jeg til og med det var, og det eneste jeg tenkte på var at jeg satt på kino og så på max manus. Det fantes ikke et partikkelstort fnugg av innlevelse i filmens historie. Jeg husker at jeg sto på kjøkkenet til eksens foreldre og laget meg havregrøt med vann i mikrobølgeovnen, ja, æsj, det er ekkelt og ikke godt, men det gjorde meg ingenting, det smakte like interessant eller uinteressant som alt annet jeg kunne spist, og det fylte magen, så greit nok.

Jeg sier ikke at det føles sånn nå, men jeg savner å grine skikkelig, le skikkelig, smake maten skikkelig, alt det der. Og jeg tar ikke piller nå, åpenbart ikke.

tirsdag 30. januar 2018

deres tanker osv

Det er snø ute og influensa inne, og det gjør vondt i håndleddene mine. Smerten er plagsom, men den er fin også, den minner meg på at jeg har en kropp og at den tross alt fungerer alle de andre dagene i året.

Jeg sitter ikke rett i ryggen på sengen, hvorfor skulle jeg det, jeg stapper bare puten hans innunder øverste del av brystet og trekker knærne mot magen, ser på sminkevideoer av bloggere som er styggere enn meg og leser side opp og side ned i tekstene til en forfatter jeg elsket engang.

Det er vemodig, det der. Å ha elsket noens ord. Elsket som i preteritum, som i elsker ikke lenger, som i kan ikke skjønne hva det var som fikk meg til å kjenne så mye den gangen, som i leser alt vedkommende har skrevet og nå gjør det plutselig ingen verdens ting med meg. 

Kall det blasert, kall det sykdom, kall det hva du vil, men jeg savner å bli overveldet av andres tekster, det skjer nå og da, men alltid med en underliggende skuffelse, med ett nei, faen, hvorfor sluttet du ikke der, der var det jo perfekt? eller et jeg vil ha mer her, mer mer mer, hvorfor skriver du ikke mer her, hvorfor slutter du.

Jeg husker studietiden, hvordan det eneste jeg lærte var å miste kontakten, miste kontakten med arbeidet, overanalysere, se hver tanke og hvert grep i stedet for å bli berørt og glad og sint og lei meg, og kanskje er det det som skjer nå, eller kanskje er jeg bare blitt mer kritisk etter å ha måttet trene meg på å være min egen djevels advokat, jeg vet ikke.

Men tekster, dere, hva skal vi tenke om dem? Har dere noen som har revet i hjertet på ordentlig, som har lugget på riktig måte? Som gjør vondt som influensaen gjør i håndleddene? Vil dere dele dem med meg?

torsdag 25. januar 2018

Jeg kverner tanker og hjemmelaget mandelsmør og forsøker å fortelle meg selv at alle disse pausene, denne ikke-skrivinga, at det er en del av det kreative prosjektet, det er sånn hjernen funker, jeg har lest det i en bok, jeg vet det egentlig.

Jeg venter på venninner som avlyser avtaler annen hver gang, jeg låner bort skiene mine og leter etter statistikk for finansieringen av Olympiatoppen. Han kommer hjem og er både myk som en sokk og hard og irritabel, men jeg elsker ham, og livet er vel ikke så verst, det går sin gang som de sier.