mai

Vi står sammen, ikke fordi vi har så mye til felles, for vi har lite å snakke om, men vi hater sammen, og ingenting er bedre enn det. Hver gang jeg snakker dårlig om de andre, smiler du. Jeg kjenner en egen kraft når jeg får hate med deg, jeg blir sintere, villere, slemmere enn ellers, det er dette som er oss, det er oss mot resten, uansett hvem resten er.

I dag kjennes kroppen hard. Det er det psykiske som forflytter seg, jeg er hard inni og hard utenpå, jeg er rasende, rasende på de andre, rasende på veien, på sola, på mobilen, frisyren, gangtakten og holdningen min. Jeg freser mot bilene, krøller tærne i skoene, blar forbi bilder fra de andres liv og stopper ved bildet av henne. Hun holder mammas bok i hånden, og nå blir jeg hysterisk.