mandag 19. januar 2015

Til den modigste og groveste blant oss

Det var en fin tid for ett år siden, da vi skrev de mest utrettelige og dyptfølte brevene til hverandre. Du skrev fire sider i halvtimen, sa du, og jeg kunne fått rykninger i hjerterota av mindre. 

Du skrev om å være annerledes, om å drømme, om å ville, men ikke tørre. Jeg svarte om barndom og sinne og tap og komplekser, og sammen skrev vi bøker for verden, ordene ble sannere når vi skrev dem til hverandre, og da jeg leste tekstene dine, følte jeg som du. 

Så kom tragedien, sånn er det alltid, lykken er kortvarig, tragedien er evig, og jeg sank ned i det dypeste, svarteste, sørgeligste på flere år. Du prøvde å trøste meg, si unnskyld, sorry, beklager, dine fire sider i halvtimen ble til ti, men vi har et ord som heter utrøstelig, og dette ordet var blitt meg. 

Jeg skrev et brev til deg som jeg aldri sendte, om tilgivelse og hvordan den har gjort oss alle korrupte, om hvordan den som tilgir tilintetgjør seg selv. Jeg er ikke sint, kanskje var jeg det heller aldri, men jeg burde ha sendt det. 

Å skrive

Det er enda en dag i januar, og alt er det samme. Skrivesperren er forbigående, det samme er kjærlighetssorgen og angsten etter å ha løyet igjen. Jeg har vent meg til dem, alle de middelmådige, utilstrekkelige sidene ved meg selv, og tidvis setter jeg til og med pris på dem. Jeg skriver bedre under press, jeg skriver bedre i fortvilelsen, aller best skriver jeg når jeg er syk. Jeg kjenner en slags bitter glede over nedturen når den treffer meg nå. Bare kom, hvisker jeg, jeg lever i deg i stedet for å trenge meg ut, og merkelig nok gjør det at mørket forsvinner. Evnene også. Vi har alle vårt.

onsdag 14. januar 2015

T

Det er nå, når de andre smiler og snakker om det beste året siden minst i fjor, at jeg våkner med kvalme i systemet, går hvert skritt som i gjørme og kjenner innsiden gli gjennom alle hulrom og ut i verden. Jeg skulle ønske jeg kunne spørre deg om det var sånn du hadde det den vinteren, vinteren med det lille barnet, den varmeste vinteren på tjue år, vinteren du ikke beveget deg, men i stedet tilbrakte måneder i mørket under dyna. Jeg drømmer om deg hver natt nå, det betyr sikkert noe. Jeg klarer ikke spørre. 

fredag 9. januar 2015

Kjære Ellen

Vi kranglet ikke, vi bare gled, som noen glir fra hverandre, gled vi synkront, vi lo i kor, sang i kor, gikk i takt, helt til du fikk nok og sluttet å ringe. 

Jeg vet ikke om du har glemt meg, men jeg sier det likevel. Det går bra. Det gjør ikke noe. 

Og ikke misforstå, dette handler ikke om tilgivelse, selvforherligelse eller godhet. Jeg er ikke spesielt raus, jeg bare liker deg. Det var det, egentlig. 

Det var verdt det.

Din venn. 

mandag 5. januar 2015

soundtracket er jazz på svensk

Jeg skriver lister igjen, og jeg skulle ønske du ringte og avbrøt meg. Men det gjør du ikke, det er ingen som gjør det, bare pappa, og jeg orker ikke mer familie, så nå gråter jeg.

Jeg har skrudd opp varmen til minst tretti.

I natt sov jeg i fosterstilling inntil ovnen, armene mellom lårene, hodet under dyna, bamsen mot brystet og sjelen i en annen by. Jeg skulle ønske det var derfor jeg sitter på stuegulvet nå, sitter og gråter over at pappa blir skuffet over meg, over at jeg har brukt hele kvelden på å lete etter møbler på nettet uten å finne noen og over at jeg gruer meg til å våkne, kle på meg, sminke meg, spise, leve i morgen. For det er ingenting å gråte for. Det er livet, bare, og det burde da faen meg gå an å håndtere såpass.

mandag

Jeg sitter,
puster ikke,
trykker,
tenker ikke,
drikker, lever ikke.

søndag 4. januar 2015

You smoked another

Vi regnes våte blant nyttårsrakettene, men jeg har sluttet å bry meg. Hendene dine er kalde og harde, blikket er sløvt, vi er oss selv og samtidig alle andre nå, og klokka blir tolv uten at vi følger med. Jeg kysser deg forsiktig med blå lepper og hviler hodet mot brystkassen din. Det er dette jeg har drømt om, regn og raketter og leppene dine, ingen overraskelser, ingen kunstig glede, ingen smser fra venner som ikke kjenner meg, bare oss i virkeligheten.

Lørdag, 02:54

Jeg låser meg inne på do igjen, jeg har blitt avhengig av disse pausene, musikken dunker i veggene, hjertet slår sakte. Jeg vil hjem, men det er ikke bedre der. Det er ingen steder å rømme, ingen å kysse, ingen å le med, og jeg lener hodet mot veggen i stedet. Hvorfor er dette så lett for alle andre.