Til den modigste og groveste blant oss

Det var en fin tid for ett år siden, da vi skrev de mest utrettelige og dyptfølte brevene til hverandre. Du skrev fire sider i halvtimen, sa du, og jeg kunne fått rykninger i hjerterota av mindre. 

Du skrev om å være annerledes, om å drømme, om å ville, men ikke tørre. Jeg svarte om barndom og sinne og tap og komplekser, og sammen skrev vi bøker for verden, ordene ble sannere når vi skrev dem til hverandre, og da jeg leste tekstene dine, følte jeg som du. 

Så kom tragedien, sånn er det alltid, lykken er kortvarig, tragedien er evig, og jeg sank ned i det dypeste, svarteste, sørgeligste på flere år. Du prøvde å trøste meg, si unnskyld, sorry, beklager, dine fire sider i halvtimen ble til ti, men vi har et ord som heter utrøstelig, og dette ordet var blitt meg. 

Jeg skrev et brev til deg som jeg aldri sendte, om tilgivelse og hvordan den har gjort oss alle korrupte, om hvordan den som tilgir tilintetgjør seg selv. Jeg er ikke sint, kanskje var jeg det heller aldri, men jeg burde ha sendt det.