det er april og jeg har ingen hemninger

Det er lenge siden jeg har skrevet noe langt, det har ikke vært en eneste lang tanke i kroppen min i det siste, kanskje er det en fin ting, kanskje er det våren, kanskje er det et frislipp av ett eller annet, men det gjør meg vemodig, jeg skriver og sletter, sletter og skriver og gir opp og kaster, vurderer å fjerne bloggen, ikke fordi jeg ikke har det bra, kanskje fordi jeg har det for bra, det er så vanskelig å skrive om det gode, og selv om målet mitt en gang var 'skriv noe som gjør noen glad,' så er det ikke lett å overføre positive ting, i alle fall mye vanskeligere enn å overføre dårlige. Jeg blir ofte sittende og smile mot skjermen og tenker nå! nå kommer det noe bra. Men alt jeg skriver er sørgelig.

Det er ikke så mange ting jeg bekymrer meg for lenger, jeg lærer meg fransk på vei til jobben og tenker mest på at alt kjennes merkelig riktig for tiden. Jeg blir fortsatt stressa, føler meg fortsatt lat, men mindre enn før, det er ikke så farlig lenger, ingenting er farlig, jeg bryr meg mest om lukten av hud og de kalde fingrene dine mot ryggen min når jeg sover. Jeg drømte om mamma tre netter på rad denne helgen, hun trøstet og støttet meg, det var fint, og dette er vel jeg som redder meg selv, sa jeg til deg en morgen, og du nikket og var så rolig som bare du kan være.

Jo mer du nærmer deg kjernen av deg selv, jo bedre blir alt, jeg tror du merker det selv. Jeg ser de bare tærne dine utenfor dyna om morgenen og har mest lyst til å grine, det er umulig å forstå at dette skulle bli så bra, så bra, bra, bra, bra utropstegn! på så kort tid. Lov meg at du alltid skal våkne med tærne utenfor dyna?

I natt drømte jeg at jeg skulle skrive en bok om å være en jente som lå i armene til venninnen sin i tre døgn. Jeg har aldri ligget i noen venninnes armer. Det ville blitt en dårlig bok.