torsdag 16. juli 2015

en pause

det ble for mye.

kanskje kommer jeg tilbake, her eller et annet sted.

fredag 3. juli 2015

det er 25 år siden, hvem skulle trodd

Det er sikkert femtiende gang jeg klager over heten i denne byen, og jeg burde skamme meg, vi syter vel ikke over varme, vi fra nord.

Det er to dager til jeg skal forsvinne fra dette, til jeg skal dyppe tærne i iskaldt hav og hvile hodet på skulderen din på ordentlig. Til du skal stryke meg nedover ryggen saktere enn ellers, til vi skal ligge med hverandre uten å være slitne og uten å tenke på at det er noe viktig som skjer i morgen, i overimorgen, i det hele tatt.

Jeg husker sommeren som is og føflekker og glovarm asfalt. I år er alt annerledes, jeg er voksen, jeg merker det, kanskje er jeg voksen for første gang, og jeg drømmer ikke om så mye lenger, jeg kan ikke bli skuffet lenger, jeg håper på en helt vanlig sommer, akkurat det, en norsk sommer, ikke mer.

onsdag 17. juni 2015

komp

Du legger hånden mot hjertet mitt, og jeg tenker at dette egentlig er ganske romantisk. Men likevel. Først og fremst tar du meg på puppen.

torsdag 11. juni 2015

Kanskje er det neste århundre svarene kommer

Hun sa at hun hadde dårlig selvbilde, og det må jo ha vært sant, jeg har aldri sett noen så enestående gjøre seg så liten for så tragiske menn som det hun gjorde. 

Kjærligheten forblir umulig, i alle fall om målet er å forstå den. Jeg blir jaget når jeg ikke lengter, legger meg ensom når jeg trenger noen, det er ingenting som heter rettferdighet i dette systemet, alle vil ha, men ikke gi, og jeg har, som hun, latt meg tråkke på av for mange idioter, en dag burde det være nok, men det er ingen som har lært meg dette, jeg vet ikke om noen vei ut, alle gjør vi de samme feilene, og alle fortsetter vi å lete -  frykten for at det ikke er noe der ute er tross alt større enn frykten for å bli skuffet nok en gang. 

tirsdag 9. juni 2015

hilser fra rom nr 354

Jeg bombarderer deg med meldinger, ikke fordi jeg egentlig bryr meg om deg eller vil at du skal svare, men fordi jeg ikke er redd for å bli såret lenger, jeg er ikke redd for å være 'for mye' lenger, jeg er ikke redd for tankene dine, kroppen din, stemmen din lenger, jeg tar den plassen jeg vil, jeg har vunnet.

tirsdag 2. juni 2015

Det var størst forskjell på oss i 2004, du var alt jeg ikke var, og jeg husker fortsatt tipsene du ga meg.

- skriv alltid spørsmål
- svar aldri om det ikke er spørsmål
- si at du er forelska
- pust tyngre når han står nærme deg
- smil og blunk mye
- tygg deg på leppa når han snakker
- se ham i øynene til det ikke går lenger

- kyss først

tirsdag 19. mai 2015

mai

Vi står sammen, ikke fordi vi har så mye til felles, for vi har lite å snakke om, men vi hater sammen, og ingenting er bedre enn det. Hver gang jeg snakker dårlig om de andre, smiler du. Jeg kjenner en egen kraft når jeg får hate med deg, jeg blir sintere, villere, slemmere enn ellers, det er dette som er oss, det er oss mot resten, uansett hvem resten er.

I dag kjennes kroppen hard. Det er det psykiske som forflytter seg, jeg er hard inni og hard utenpå, jeg er rasende, rasende på de andre, rasende på veien, på sola, på mobilen, frisyren, gangtakten og holdningen min. Jeg freser mot bilene, krøller tærne i skoene, blar forbi bilder fra de andres liv og stopper ved bildet av henne. Hun holder mammas bok i hånden, og nå blir jeg hysterisk.

mandag 27. april 2015

det er april og jeg har ingen hemninger

Det er lenge siden jeg har skrevet noe langt, det har ikke vært en eneste lang tanke i kroppen min i det siste, kanskje er det en fin ting, kanskje er det våren, kanskje er det et frislipp av ett eller annet, men det gjør meg vemodig, jeg skriver og sletter, sletter og skriver og gir opp og kaster, vurderer å fjerne bloggen, ikke fordi jeg ikke har det bra, kanskje fordi jeg har det for bra, det er så vanskelig å skrive om det gode, og selv om målet mitt en gang var 'skriv noe som gjør noen glad,' så er det ikke lett å overføre positive ting, i alle fall mye vanskeligere enn å overføre dårlige. Jeg blir ofte sittende og smile mot skjermen og tenker nå! nå kommer det noe bra. Men alt jeg skriver er sørgelig.

Det er ikke så mange ting jeg bekymrer meg for lenger, jeg lærer meg fransk på vei til jobben og tenker mest på at alt kjennes merkelig riktig for tiden. Jeg blir fortsatt stressa, føler meg fortsatt lat, men mindre enn før, det er ikke så farlig lenger, ingenting er farlig, jeg bryr meg mest om lukten av hud og de kalde fingrene dine mot ryggen min når jeg sover. Jeg drømte om mamma tre netter på rad denne helgen, hun trøstet og støttet meg, det var fint, og dette er vel jeg som redder meg selv, sa jeg til deg en morgen, og du nikket og var så rolig som bare du kan være.

Jo mer du nærmer deg kjernen av deg selv, jo bedre blir alt, jeg tror du merker det selv. Jeg ser de bare tærne dine utenfor dyna om morgenen og har mest lyst til å grine, det er umulig å forstå at dette skulle bli så bra, så bra, bra, bra, bra utropstegn! på så kort tid. Lov meg at du alltid skal våkne med tærne utenfor dyna?

I natt drømte jeg at jeg skulle skrive en bok om å være en jente som lå i armene til venninnen sin i tre døgn. Jeg har aldri ligget i noen venninnes armer. Det ville blitt en dårlig bok.

tirsdag 21. april 2015

jeg trodde jeg var voksen i 2010

Jeg har vært naken tusen ganger, men aldri så naken som nå.

Du visste nesten alt om meg. Du visste hvor jeg er myk, hvor jeg er hard, du visste hvor det kiler og hvor jeg smelter i hendene dine, men du visste ikke om dette andre, du visste ikke hva dette blikket betød, hva jeg mente da jeg snakket mer enn jeg ville og sank lenger og lenger inn i klærne mine. Du kunne ikke vite, for jeg lot deg ikke.

Minuttene, dagene, ukene, årene gikk, og så skjedde det likevel.

Vi lå lenge inntil hverandre etterpå, lot huden bli svett og varm og klissete mens du strøk meg over ryggen. Du sa ingenting, men du så alt, og nå vet du. Nå er jeg naken på ekte.

fredag 17. april 2015

Fredag

Jeg sitter i skredderstilling på dogulvet og griner, ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er den eneste som kan hjelpe meg selv og det har tatt meg et kvart århundre å innse det. 

søndag 12. april 2015

Å bli voksen

Du sender meg et fire år gammelt bilde og minner meg på at april er synonymt med kaos. Jeg forsøker å finne tilbake til følelsen, men den er borte. Jeg vil ikke, men ringer deg likevel, sier sorry, det går ikke, hopper ut i sola og omfavner ham som fortjener det. 

onsdag 18. mars 2015

.

Det er bare midten av mars, men det er sol ute hver dag nå, jeg har hengt fra meg vinterjakka og skrittene mot asfalten kjennes ikke tunge lenger. jeg svever nedover gatene, får vondt i øynene av alt lyset, men det er bare vondt på den overflatiske måten, og dessuten har kattungene åpnet øynene også, alt åpner seg, orkideen åpner seg, den som en gang var lilla, og nå er den grønn! jeg smiler mot refleksjonen min i vinduene, smiler mot det skarpe hvite lyset, smiler mot dem som går forbi, snart skal jeg på fjellet og puste fjellluft og lese bøker og glemme alt som jeg tenkte på hver dag denne vinteren, og hvis den som en gang var lilla kan bli grønn, så kan vel også jeg bli den jeg vil om våren.

fredag 27. februar 2015

det finnes jo ingen løsning uansett

Og du legger deg på tvers i senga, lar beina ligge oppå mine.
- Hva drømmer du om i livet, sier du.

- Dette. Til jeg dør, sier jeg.

torsdag 26. februar 2015

Det var vår, men altfor kaldt

Sammen reiste vi til Bergen, vi tok bilder på bryggen og på fløyen, vi så på fisketorget og spiste suppe. Du sa du var glad, at det var godt å være sammen. Særlig nå. Du la hånden oppå min, og jeg tenkte på cellene, at cellene løser seg opp og blir til noe annet, at vi skal dø, du og jeg, og jeg smilte til deg for å være hyggelig, og du smilte tilbake, men vi visste begge at vi hadde tapt. 

onsdag 18. februar 2015

Kjærlighetsvise

Vi ligger på gresset, det er sommer, og du holder meg i hånden på akkurat samme måte som han pleide å gjøre det. Det burde gjort meg sint, men i stedet ler jeg. Jeg ler for høyt, jeg ler som jeg pleier når jeg er desperat, når jeg egentlig vil grine, men ikke kan. Du smiler. 

Du stryker meg over håret og sier at jeg er vakker og at vi hadde vært et pent par, og jeg klarer ikke holde meg, jeg ler så tårene renner, høyt og falsk og merkelig, og du myser, smiler halvveis, jeg ser at du blir usikker, men jeg driter i det. Hva er det med deg, egentlig, sier du. Du er så jævlig bad taste, hører jeg meg selv si, fatter ikke hvor ordene kommer fra, fatter ikke hvorfor jeg snakker engelsk, plutselig, utrolig teit, men det er jo sant, du er bad taste, så faen heller. Du ser på meg igjen, du er vill og rar og redd i blikket nå, så rynker du på nesen og ser bort. Jeg kjenner meg større og sterkere enn på lenge, støtter meg på albuene og roper "du er så jævlig bad taste" mot ryggen din. Du ser på de andre for å se om de hører etter, du er ordentlig redd nå, jeg ser det, og nå vil jeg egentlig bare dø, nå vil jeg bort, jeg skjønner ikke hva som skjer, men jeg klarer ikke slutte å le.   

torsdag 12. februar 2015

pink used to be a boys' color

Jeg tar frem gitaren for første gang på måneder, og plutselig er alt lett, melodien kommer av seg selv og jeg har lyst til å skrike, for jeg har savnet det sånn. Så sitter jeg alene i rommet og snakker med meg selv igjen, vil ringe noen og fortelle om dette, men faen heller, jeg høres ut som en narkis som har funnet jesus, følelsene mine gir assosiasjoner til musikkterapi og hesteklapp for jenter med anoreksi, og jeg kan ikke annet enn å bli sint og lei meg. Jeg går og lakker neglene i stedet.

mandag 2. februar 2015

sonate

Det dirrer i øyelokkene når jeg tar maten ut av kjøleskapet. Jeg kler ikke på meg om morgenene lenger, jeg sitter i nattøyet og trekker beina inntil kroppen, scroller på mobilen, ser på katten i vinduet på andre siden av gata. Jeg pleide å huske å drikke vann til frokost, men jeg har blitt dårlig til det igjen. Alt tærer på alt, alt forfaller.

På vei til jobb er første lys grønt, og jeg tar det som et tegn, jeg smiler med munnvikene, men ikke med resten av ansiktet, det blir for mye. Beina er så tunge hver mandag, samtidig går veien for fort, og jeg orker ikke engang høre på radio som jeg pleier, stemmen i øret gjør meg kvalm.

En gammel dame i pelsjakke kommer gående mot meg, og alt jeg vil er å klemme henne, kjenne den myke, gamle, tynne huden hennes stryke mot kinnet mitt og pelsen kile i neseborene. Gråte i nakkegropen hennes. Men jeg kjenner henne ikke, og hun passerer meg uten å se opp, jeg skammer meg over denne trangen til nærhet og vil bare legge meg ned, midt i lyskrysset, la regnvannet renne over ansiktet, skylle bort dagen, skylle bort natten, skylle bort morgenen og mandagen og meg.

mandag 19. januar 2015

Til den modigste og groveste blant oss

Det var en fin tid for ett år siden, da vi skrev de mest utrettelige og dyptfølte brevene til hverandre. Du skrev fire sider i halvtimen, sa du, og jeg kunne fått rykninger i hjerterota av mindre. 

Du skrev om å være annerledes, om å drømme, om å ville, men ikke tørre. Jeg svarte om barndom og sinne og tap og komplekser, og sammen skrev vi bøker for verden, ordene ble sannere når vi skrev dem til hverandre, og da jeg leste tekstene dine, følte jeg som du. 

Så kom tragedien, sånn er det alltid, lykken er kortvarig, tragedien er evig, og jeg sank ned i det dypeste, svarteste, sørgeligste på flere år. Du prøvde å trøste meg, si unnskyld, sorry, beklager, dine fire sider i halvtimen ble til ti, men vi har et ord som heter utrøstelig, og dette ordet var blitt meg. 

Jeg skrev et brev til deg som jeg aldri sendte, om tilgivelse og hvordan den har gjort oss alle korrupte, om hvordan den som tilgir tilintetgjør seg selv. Jeg er ikke sint, kanskje var jeg det heller aldri, men jeg burde ha sendt det. 

Å skrive

Det er enda en dag i januar, og alt er det samme. Skrivesperren er forbigående, det samme er kjærlighetssorgen og angsten etter å ha løyet igjen. Jeg har vent meg til dem, alle de middelmådige, utilstrekkelige sidene ved meg selv, og tidvis setter jeg til og med pris på dem. Jeg skriver bedre under press, jeg skriver bedre i fortvilelsen, aller best skriver jeg når jeg er syk. Jeg kjenner en slags bitter glede over nedturen når den treffer meg nå. Bare kom, hvisker jeg, jeg lever i deg i stedet for å trenge meg ut, og merkelig nok gjør det at mørket forsvinner. Evnene også. Vi har alle vårt.

onsdag 14. januar 2015

T

Det er nå, når de andre smiler og snakker om det beste året siden minst i fjor, at jeg våkner med kvalme i systemet, går hvert skritt som i gjørme og kjenner innsiden gli gjennom alle hulrom og ut i verden. Jeg skulle ønske jeg kunne spørre deg om det var sånn du hadde det den vinteren, vinteren med det lille barnet, den varmeste vinteren på tjue år, vinteren du ikke beveget deg, men i stedet tilbrakte måneder i mørket under dyna. Jeg drømmer om deg hver natt nå, det betyr sikkert noe. Jeg klarer ikke spørre. 

fredag 9. januar 2015

Kjære Ellen

Vi kranglet ikke, vi bare gled, som noen glir fra hverandre, gled vi synkront, vi lo i kor, sang i kor, gikk i takt, helt til du fikk nok og sluttet å ringe. 

Jeg vet ikke om du har glemt meg, men jeg sier det likevel. Det går bra. Det gjør ikke noe. 

Og ikke misforstå, dette handler ikke om tilgivelse, selvforherligelse eller godhet. Jeg er ikke spesielt raus, jeg bare liker deg. Det var det, egentlig. 

Det var verdt det.

Din venn. 

mandag 5. januar 2015

soundtracket er jazz på svensk

Jeg skriver lister igjen, og jeg skulle ønske du ringte og avbrøt meg. Men det gjør du ikke, det er ingen som gjør det, bare pappa, og jeg orker ikke mer familie, så nå gråter jeg.

Jeg har skrudd opp varmen til minst tretti.

I natt sov jeg i fosterstilling inntil ovnen, armene mellom lårene, hodet under dyna, bamsen mot brystet og sjelen i en annen by. Jeg skulle ønske det var derfor jeg sitter på stuegulvet nå, sitter og gråter over at pappa blir skuffet over meg, over at jeg har brukt hele kvelden på å lete etter møbler på nettet uten å finne noen og over at jeg gruer meg til å våkne, kle på meg, sminke meg, spise, leve i morgen. For det er ingenting å gråte for. Det er livet, bare, og det burde da faen meg gå an å håndtere såpass.

mandag

Jeg sitter,
puster ikke,
trykker,
tenker ikke,
drikker, lever ikke.

søndag 4. januar 2015

You smoked another

Vi regnes våte blant nyttårsrakettene, men jeg har sluttet å bry meg. Hendene dine er kalde og harde, blikket er sløvt, vi er oss selv og samtidig alle andre nå, og klokka blir tolv uten at vi følger med. Jeg kysser deg forsiktig med blå lepper og hviler hodet mot brystkassen din. Det er dette jeg har drømt om, regn og raketter og leppene dine, ingen overraskelser, ingen kunstig glede, ingen smser fra venner som ikke kjenner meg, bare oss i virkeligheten.

Lørdag, 02:54

Jeg låser meg inne på do igjen, jeg har blitt avhengig av disse pausene, musikken dunker i veggene, hjertet slår sakte. Jeg vil hjem, men det er ikke bedre der. Det er ingen steder å rømme, ingen å kysse, ingen å le med, og jeg lener hodet mot veggen i stedet. Hvorfor er dette så lett for alle andre.