torsdag 26. februar 2015
Det var vår, men altfor kaldt
Sammen reiste vi til Bergen, vi tok bilder på bryggen og på fløyen, vi så på fisketorget og spiste suppe. Du sa du var glad, at det var godt å være sammen. Særlig nå. Du la hånden oppå min, og jeg tenkte på cellene, at cellene løser seg opp og blir til noe annet, at vi skal dø, du og jeg, og jeg smilte til deg for å være hyggelig, og du smilte tilbake, men vi visste begge at vi hadde tapt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
svar: jeg er enig med deg. jeg synes det er rart. eller sånn, jeg kunne sikkert skrevet en hel del lengre for å få frem at jeg ikke har tenkt den tanken ferdig overhodet. men tendensen er rar. jeg tok meg selv i det her om dagen nemlig, å sitte sånn og prate sånn. alle liker vel å snakke om seg selv. kanskje det er en slags følelse av hm, underlegenhet, på en måte, eller et uttrykk for den, dette å kontre pratet om seg selv ved å fortelle om sine negative egenskaper. men jeg synes jo det er gøy også. det blir som regel gode historier av det. og historier er gøy å fortelle. jeg vet ikke helt hvor det ble av poenget mitt nå. men ja, det er nok noe der som er kunstig. men som du sier, betyr dette noe i det hele tatt. sannsynligvis ikke.
SvarSlett^
SvarSlettalt betyr noe. forskjellen er hva vi gir oppmerksomhet.