Kjærlighetsvise

Vi ligger på gresset, det er sommer, og du holder meg i hånden på akkurat samme måte som han pleide å gjøre det. Det burde gjort meg sint, men i stedet ler jeg. Jeg ler for høyt, jeg ler som jeg pleier når jeg er desperat, når jeg egentlig vil grine, men ikke kan. Du smiler. 

Du stryker meg over håret og sier at jeg er vakker og at vi hadde vært et pent par, og jeg klarer ikke holde meg, jeg ler så tårene renner, høyt og falsk og merkelig, og du myser, smiler halvveis, jeg ser at du blir usikker, men jeg driter i det. Hva er det med deg, egentlig, sier du. Du er så jævlig bad taste, hører jeg meg selv si, fatter ikke hvor ordene kommer fra, fatter ikke hvorfor jeg snakker engelsk, plutselig, utrolig teit, men det er jo sant, du er bad taste, så faen heller. Du ser på meg igjen, du er vill og rar og redd i blikket nå, så rynker du på nesen og ser bort. Jeg kjenner meg større og sterkere enn på lenge, støtter meg på albuene og roper "du er så jævlig bad taste" mot ryggen din. Du ser på de andre for å se om de hører etter, du er ordentlig redd nå, jeg ser det, og nå vil jeg egentlig bare dø, nå vil jeg bort, jeg skjønner ikke hva som skjer, men jeg klarer ikke slutte å le.