sonate

Det dirrer i øyelokkene når jeg tar maten ut av kjøleskapet. Jeg kler ikke på meg om morgenene lenger, jeg sitter i nattøyet og trekker beina inntil kroppen, scroller på mobilen, ser på katten i vinduet på andre siden av gata. Jeg pleide å huske å drikke vann til frokost, men jeg har blitt dårlig til det igjen. Alt tærer på alt, alt forfaller.

På vei til jobb er første lys grønt, og jeg tar det som et tegn, jeg smiler med munnvikene, men ikke med resten av ansiktet, det blir for mye. Beina er så tunge hver mandag, samtidig går veien for fort, og jeg orker ikke engang høre på radio som jeg pleier, stemmen i øret gjør meg kvalm.

En gammel dame i pelsjakke kommer gående mot meg, og alt jeg vil er å klemme henne, kjenne den myke, gamle, tynne huden hennes stryke mot kinnet mitt og pelsen kile i neseborene. Gråte i nakkegropen hennes. Men jeg kjenner henne ikke, og hun passerer meg uten å se opp, jeg skammer meg over denne trangen til nærhet og vil bare legge meg ned, midt i lyskrysset, la regnvannet renne over ansiktet, skylle bort dagen, skylle bort natten, skylle bort morgenen og mandagen og meg.