Under ozonlaget

Vi letter og forsvinner inn i mørket ved karlsvogna, under oss blinker røde lys i skogen, store lamper som skal hindre oss i å falle ned. Jeg er lykkelig nå, i en boks mellom universet og jordskorpen.

Jeg lener neseryggen mot ruten og blåser ut damp som fingeravtrykk, under meg blir lysene mindre og færre, en dame roper på te og jeg må rette opp seteryggen. Det varer aldri lenge nok.

Skulle ønske jeg var pilot.

utsikt

Du ligger som en blodigle inntil meg.

"Jeg tror du hadde hatt godt av å se deg selv litt utenfra," sier du og puster meg i øret.

"Jeg tror det er genetisk," sier du.

"Hæ?"

"Jeg tror du er så selvopptatt på grunn av genene dine," sier du.

Du ruller nærmere, herregud, så nærme du ligger, og jeg vil dytte deg bort, men man dytter ikke folk man elsker, og jeg klarer ikke snakke, puste, ligger helt stiv og venter på fortsettelsen.

"Ikke bli lei deg," sier du, klemmer armene rundt meg.

"Det betyr jo at det ikke er din feil. Det er jo bra, det. Man kan jo ikke noe for hvordan man er, sånn genetisk sett."

Det er ikke mareritt

Igjen sovnet jeg uten svar, og igjen holdt du rundt meg likevel. Jeg fortalte deg alt, og du sa jeg var trøtt. Alt er trist når du er trøtt, sa du.

Men det var der fortsatt da jeg våknet, det var der i speilet på badet, i kaffen til frokost, i løvet på veien, lyset fra dataen. Det er der fortsatt.

det er greit

Vi spiser middag uten å si noe.

Jeg pleier å stille spørsmål fordi jeg vet at stillheten beviser at det er over, men i dag orker jeg ikke.

Nå sitter vi bare her, og for hver gang du løfter gaffelen mot munnen helt stille tenker jeg: der røyk sexlivet, der røyk felleskontoen. der røyk fyllekliningen, skjeliggingen og savne-smsene.



Du legger ned gaffelen, ser på meg.

Husket du å henge opp klesvasken, sier du.

nå?

Det verste med å skrive offentlig er fallhøyden. Det er for lett å være latterlig i disse dager, for det finnes ikke filter på internett. Det er ingen som filtrerer meg.

Hvorfor er det ingen som filtrerer meg.

Jeg vet ikke at det jeg skriver er dårlig, før etter at det er publisert.

Jeg prøver alltid å slette tekstene når jeg leser dem igjen. Jeg vil ikke identifisere meg med denne pretensiøse, lavmåls dritten. Hvis jeg skal skrive skal det da for faen være bra, jeg har jo lest bøker, jeg er ingen idiot, dette er ikke bra, dette er ikke litteratur, jeg vet ikke hva det er, men det er ikke litt bra engang, og jeg vil slutte å skrive, slette denne verkebyllen av en blogg og slutte å ta sjanser. Jeg vil heller skrive formelpregede standardtekster på jobb. Lese. Rydde. Kaste opp. Alt annet enn dette.

Men jeg slutter jo ikke. Jeg liker smerten, jeg liker den minst like godt som jeg hater den. Det samme gjelder presset. Jeg hater presset, men jeg tvinger meg ut i det hver gang. Skriv, skriv, skriv, skriv, skriv sier hodet, og fingrene skriver. Så leser jeg igjen, hater, vil slette, men lar det stå. Hver gang.