Det verste med å skrive offentlig er fallhøyden. Det er for lett å være latterlig i disse dager, for det finnes ikke filter på internett. Det er ingen som filtrerer meg.
Hvorfor er det ingen som filtrerer meg.
Jeg vet ikke at det jeg skriver er dårlig, før etter at det er publisert.
Jeg prøver alltid å slette tekstene når jeg leser dem igjen. Jeg vil ikke identifisere meg med denne pretensiøse, lavmåls dritten. Hvis jeg skal skrive skal det da for faen være bra, jeg har jo lest bøker, jeg er ingen idiot, dette er ikke bra, dette er ikke litteratur, jeg vet ikke hva det er, men det er ikke litt bra engang, og jeg vil slutte å skrive, slette denne verkebyllen av en blogg og slutte å ta sjanser. Jeg vil heller skrive formelpregede standardtekster på jobb. Lese. Rydde. Kaste opp. Alt annet enn dette.
Men jeg slutter jo ikke. Jeg liker smerten, jeg liker den minst like godt som jeg hater den. Det samme gjelder presset. Jeg hater presset, men jeg tvinger meg ut i det hver gang. Skriv, skriv, skriv, skriv, skriv sier hodet, og fingrene skriver. Så leser jeg igjen, hater, vil slette, men lar det stå. Hver gang.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg er så enig. Jeg er et offer for den samme selvkritiske holdningen til min egen skriving, der jeg ikke klarer å bestemme meg for om det "er noe" i tekstene mine, eller om det er fullstendig oppbrukt shitty svada. Jeg lar det stå som regel. Gjør ofte litt om på setninger eller ord i ettertid, men en gang imellom, kanskje etter uker eller måneder, så får jeg helt angst av å tenke på at jeg har hatt navnet mitt på en så hinnsides dårlig tekst, og sletter innlegget i panikk.
SvarSlett