"Jeg tror du hadde hatt godt av å se deg selv litt utenfra," sier du og puster meg i øret.
"Jeg tror det er genetisk," sier du.
"Hæ?"
"Jeg tror du er så selvopptatt på grunn av genene dine," sier du.
Du ruller nærmere, herregud, så nærme du ligger, og jeg vil dytte deg bort, men man dytter ikke folk man elsker, og jeg klarer ikke snakke, puste, ligger helt stiv og venter på fortsettelsen.
"Ikke bli lei deg," sier du, klemmer armene rundt meg.
"Det betyr jo at det ikke er din feil. Det er jo bra, det. Man kan jo ikke noe for hvordan man er, sånn genetisk sett."
nydelig<3
SvarSlett