Å skrive

Det er enda en dag i januar, og alt er det samme. Skrivesperren er forbigående, det samme er kjærlighetssorgen og angsten etter å ha løyet igjen. Jeg har vent meg til dem, alle de middelmådige, utilstrekkelige sidene ved meg selv, og tidvis setter jeg til og med pris på dem. Jeg skriver bedre under press, jeg skriver bedre i fortvilelsen, aller best skriver jeg når jeg er syk. Jeg kjenner en slags bitter glede over nedturen når den treffer meg nå. Bare kom, hvisker jeg, jeg lever i deg i stedet for å trenge meg ut, og merkelig nok gjør det at mørket forsvinner. Evnene også. Vi har alle vårt.