Jeg skriver lister igjen, og jeg skulle ønske du ringte og avbrøt meg. Men det gjør du ikke, det er ingen som gjør det, bare pappa, og jeg orker ikke mer familie, så nå gråter jeg.
Jeg har skrudd opp varmen til minst tretti.
I natt sov jeg i fosterstilling inntil ovnen, armene mellom lårene, hodet under dyna, bamsen mot brystet og sjelen i en annen by. Jeg skulle ønske det var derfor jeg sitter på stuegulvet nå, sitter og gråter over at pappa blir skuffet over meg, over at jeg har brukt hele kvelden på å lete etter møbler på nettet uten å finne noen og over at jeg gruer meg til å våkne, kle på meg, sminke meg, spise, leve i morgen. For det er ingenting å gråte for. Det er livet, bare, og det burde da faen meg gå an å håndtere såpass.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
<3. livet kan være dritt når kroppen bestemmer seg for det. men det kan være fantastisk også, når man klarer å rive seg løs fra det vonde, dyna og hva nå enn mindsett det er som lenker en bomfast
SvarSlett