Det var størst forskjell på oss i 2004, du var alt jeg ikke var, og jeg husker fortsatt tipsene du ga meg.

- skriv alltid spørsmål
- svar aldri om det ikke er spørsmål
- si at du er forelska
- pust tyngre når han står nærme deg
- smil og blunk mye
- tygg deg på leppa når han snakker
- se ham i øynene til det ikke går lenger

- kyss først

mai

Vi står sammen, ikke fordi vi har så mye til felles, for vi har lite å snakke om, men vi hater sammen, og ingenting er bedre enn det. Hver gang jeg snakker dårlig om de andre, smiler du. Jeg kjenner en egen kraft når jeg får hate med deg, jeg blir sintere, villere, slemmere enn ellers, det er dette som er oss, det er oss mot resten, uansett hvem resten er.

I dag kjennes kroppen hard. Det er det psykiske som forflytter seg, jeg er hard inni og hard utenpå, jeg er rasende, rasende på de andre, rasende på veien, på sola, på mobilen, frisyren, gangtakten og holdningen min. Jeg freser mot bilene, krøller tærne i skoene, blar forbi bilder fra de andres liv og stopper ved bildet av henne. Hun holder mammas bok i hånden, og nå blir jeg hysterisk.

det er april og jeg har ingen hemninger

Det er lenge siden jeg har skrevet noe langt, det har ikke vært en eneste lang tanke i kroppen min i det siste, kanskje er det en fin ting, kanskje er det våren, kanskje er det et frislipp av ett eller annet, men det gjør meg vemodig, jeg skriver og sletter, sletter og skriver og gir opp og kaster, vurderer å fjerne bloggen, ikke fordi jeg ikke har det bra, kanskje fordi jeg har det for bra, det er så vanskelig å skrive om det gode, og selv om målet mitt en gang var 'skriv noe som gjør noen glad,' så er det ikke lett å overføre positive ting, i alle fall mye vanskeligere enn å overføre dårlige. Jeg blir ofte sittende og smile mot skjermen og tenker nå! nå kommer det noe bra. Men alt jeg skriver er sørgelig.

Det er ikke så mange ting jeg bekymrer meg for lenger, jeg lærer meg fransk på vei til jobben og tenker mest på at alt kjennes merkelig riktig for tiden. Jeg blir fortsatt stressa, føler meg fortsatt lat, men mindre enn før, det er ikke så farlig lenger, ingenting er farlig, jeg bryr meg mest om lukten av hud og de kalde fingrene dine mot ryggen min når jeg sover. Jeg drømte om mamma tre netter på rad denne helgen, hun trøstet og støttet meg, det var fint, og dette er vel jeg som redder meg selv, sa jeg til deg en morgen, og du nikket og var så rolig som bare du kan være.

Jo mer du nærmer deg kjernen av deg selv, jo bedre blir alt, jeg tror du merker det selv. Jeg ser de bare tærne dine utenfor dyna om morgenen og har mest lyst til å grine, det er umulig å forstå at dette skulle bli så bra, så bra, bra, bra, bra utropstegn! på så kort tid. Lov meg at du alltid skal våkne med tærne utenfor dyna?

I natt drømte jeg at jeg skulle skrive en bok om å være en jente som lå i armene til venninnen sin i tre døgn. Jeg har aldri ligget i noen venninnes armer. Det ville blitt en dårlig bok.

jeg trodde jeg var voksen i 2010

Jeg har vært naken tusen ganger, men aldri så naken som nå.

Du visste nesten alt om meg. Du visste hvor jeg er myk, hvor jeg er hard, du visste hvor det kiler og hvor jeg smelter i hendene dine, men du visste ikke om dette andre, du visste ikke hva dette blikket betød, hva jeg mente da jeg snakket mer enn jeg ville og sank lenger og lenger inn i klærne mine. Du kunne ikke vite, for jeg lot deg ikke.

Minuttene, dagene, ukene, årene gikk, og så skjedde det likevel.

Vi lå lenge inntil hverandre etterpå, lot huden bli svett og varm og klissete mens du strøk meg over ryggen. Du sa ingenting, men du så alt, og nå vet du. Nå er jeg naken på ekte.

Fredag

Jeg sitter i skredderstilling på dogulvet og griner, ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er den eneste som kan hjelpe meg selv og det har tatt meg et kvart århundre å innse det. 

Å bli voksen

Du sender meg et fire år gammelt bilde og minner meg på at april er synonymt med kaos. Jeg forsøker å finne tilbake til følelsen, men den er borte. Jeg vil ikke, men ringer deg likevel, sier sorry, det går ikke, hopper ut i sola og omfavner ham som fortjener det. 

.

Det er bare midten av mars, men det er sol ute hver dag nå, jeg har hengt fra meg vinterjakka og skrittene mot asfalten kjennes ikke tunge lenger. jeg svever nedover gatene, får vondt i øynene av alt lyset, men det er bare vondt på den overflatiske måten, og dessuten har kattungene åpnet øynene også, alt åpner seg, orkideen åpner seg, den som en gang var lilla, og nå er den grønn! jeg smiler mot refleksjonen min i vinduene, smiler mot det skarpe hvite lyset, smiler mot dem som går forbi, snart skal jeg på fjellet og puste fjellluft og lese bøker og glemme alt som jeg tenkte på hver dag denne vinteren, og hvis den som en gang var lilla kan bli grønn, så kan vel også jeg bli den jeg vil om våren.