det finnes jo ingen løsning uansett

Og du legger deg på tvers i senga, lar beina ligge oppå mine.
- Hva drømmer du om i livet, sier du.

- Dette. Til jeg dør, sier jeg.

Det var vår, men altfor kaldt

Sammen reiste vi til Bergen, vi tok bilder på bryggen og på fløyen, vi så på fisketorget og spiste suppe. Du sa du var glad, at det var godt å være sammen. Særlig nå. Du la hånden oppå min, og jeg tenkte på cellene, at cellene løser seg opp og blir til noe annet, at vi skal dø, du og jeg, og jeg smilte til deg for å være hyggelig, og du smilte tilbake, men vi visste begge at vi hadde tapt. 

Kjærlighetsvise

Vi ligger på gresset, det er sommer, og du holder meg i hånden på akkurat samme måte som han pleide å gjøre det. Det burde gjort meg sint, men i stedet ler jeg. Jeg ler for høyt, jeg ler som jeg pleier når jeg er desperat, når jeg egentlig vil grine, men ikke kan. Du smiler. 

Du stryker meg over håret og sier at jeg er vakker og at vi hadde vært et pent par, og jeg klarer ikke holde meg, jeg ler så tårene renner, høyt og falsk og merkelig, og du myser, smiler halvveis, jeg ser at du blir usikker, men jeg driter i det. Hva er det med deg, egentlig, sier du. Du er så jævlig bad taste, hører jeg meg selv si, fatter ikke hvor ordene kommer fra, fatter ikke hvorfor jeg snakker engelsk, plutselig, utrolig teit, men det er jo sant, du er bad taste, så faen heller. Du ser på meg igjen, du er vill og rar og redd i blikket nå, så rynker du på nesen og ser bort. Jeg kjenner meg større og sterkere enn på lenge, støtter meg på albuene og roper "du er så jævlig bad taste" mot ryggen din. Du ser på de andre for å se om de hører etter, du er ordentlig redd nå, jeg ser det, og nå vil jeg egentlig bare dø, nå vil jeg bort, jeg skjønner ikke hva som skjer, men jeg klarer ikke slutte å le.   

pink used to be a boys' color

Jeg tar frem gitaren for første gang på måneder, og plutselig er alt lett, melodien kommer av seg selv og jeg har lyst til å skrike, for jeg har savnet det sånn. Så sitter jeg alene i rommet og snakker med meg selv igjen, vil ringe noen og fortelle om dette, men faen heller, jeg høres ut som en narkis som har funnet jesus, følelsene mine gir assosiasjoner til musikkterapi og hesteklapp for jenter med anoreksi, og jeg kan ikke annet enn å bli sint og lei meg. Jeg går og lakker neglene i stedet.

sonate

Det dirrer i øyelokkene når jeg tar maten ut av kjøleskapet. Jeg kler ikke på meg om morgenene lenger, jeg sitter i nattøyet og trekker beina inntil kroppen, scroller på mobilen, ser på katten i vinduet på andre siden av gata. Jeg pleide å huske å drikke vann til frokost, men jeg har blitt dårlig til det igjen. Alt tærer på alt, alt forfaller.

På vei til jobb er første lys grønt, og jeg tar det som et tegn, jeg smiler med munnvikene, men ikke med resten av ansiktet, det blir for mye. Beina er så tunge hver mandag, samtidig går veien for fort, og jeg orker ikke engang høre på radio som jeg pleier, stemmen i øret gjør meg kvalm.

En gammel dame i pelsjakke kommer gående mot meg, og alt jeg vil er å klemme henne, kjenne den myke, gamle, tynne huden hennes stryke mot kinnet mitt og pelsen kile i neseborene. Gråte i nakkegropen hennes. Men jeg kjenner henne ikke, og hun passerer meg uten å se opp, jeg skammer meg over denne trangen til nærhet og vil bare legge meg ned, midt i lyskrysset, la regnvannet renne over ansiktet, skylle bort dagen, skylle bort natten, skylle bort morgenen og mandagen og meg.

Til den modigste og groveste blant oss

Det var en fin tid for ett år siden, da vi skrev de mest utrettelige og dyptfølte brevene til hverandre. Du skrev fire sider i halvtimen, sa du, og jeg kunne fått rykninger i hjerterota av mindre. 

Du skrev om å være annerledes, om å drømme, om å ville, men ikke tørre. Jeg svarte om barndom og sinne og tap og komplekser, og sammen skrev vi bøker for verden, ordene ble sannere når vi skrev dem til hverandre, og da jeg leste tekstene dine, følte jeg som du. 

Så kom tragedien, sånn er det alltid, lykken er kortvarig, tragedien er evig, og jeg sank ned i det dypeste, svarteste, sørgeligste på flere år. Du prøvde å trøste meg, si unnskyld, sorry, beklager, dine fire sider i halvtimen ble til ti, men vi har et ord som heter utrøstelig, og dette ordet var blitt meg. 

Jeg skrev et brev til deg som jeg aldri sendte, om tilgivelse og hvordan den har gjort oss alle korrupte, om hvordan den som tilgir tilintetgjør seg selv. Jeg er ikke sint, kanskje var jeg det heller aldri, men jeg burde ha sendt det. 

Å skrive

Det er enda en dag i januar, og alt er det samme. Skrivesperren er forbigående, det samme er kjærlighetssorgen og angsten etter å ha løyet igjen. Jeg har vent meg til dem, alle de middelmådige, utilstrekkelige sidene ved meg selv, og tidvis setter jeg til og med pris på dem. Jeg skriver bedre under press, jeg skriver bedre i fortvilelsen, aller best skriver jeg når jeg er syk. Jeg kjenner en slags bitter glede over nedturen når den treffer meg nå. Bare kom, hvisker jeg, jeg lever i deg i stedet for å trenge meg ut, og merkelig nok gjør det at mørket forsvinner. Evnene også. Vi har alle vårt.