Regn hver dag

Du dør, og vi må berge oss selv. Vi later som om vi er nærere enn vi var før det skjedde, vi holder hender for første gang, snakker om hverandres barndom som om vi husker den. Prøvende og klumsete gester, en arm over en skulder eller et "jeg kjenner jo deg, du...," blir hverdagslig, og til slutt tror vi på det selv, vi tror vi kjenner hverandre, betydde noe for hverandre, vi blir glade i hverandre fordi vi alle er med på dette skuespillet, vi er takknemlige for å ikke bli avslørt, at ingen sier "vi var jo kanskje ikke Så nære," og vi blir ett med ideen, ett med fantasien om at alt er som det skal. Og sånn sørger vi.