24-12-2001

Utenfor hørte hun bruset av vannkokeren, skranglingen av kopper, mammaens listende føtter. Hun satte seg opp og myste ut i rommet. Det var kaldt utenfor dynen, hun hadde krøllet føttene og tærne helt inntil kroppen og kjente et gufs over de små hårene på huden da moren hennes åpnet ytterdøren. Hun banket et teppe mot trappene, hostet, kom inn igjen.

- Skal vi vekke henne, sa hun ut i stuen.
- Det har snødd i natt.

Han mumlet noe, stemmen hans var bare en myk brumming, moren hennes lo, og hun hørte ullsokkene hennes på vei mot seg. Hun skvatt litt, krøp tilbake under dyna, ville gi henne gleden av å vekke henne og lot bare toppen av hodet stikke ut øverst. Mammaen åpnet døren forsiktig, lente hodet mot dørkarmen. Ventet.

Lukten av hjemmelaget leverpostei og kongerøkelse sev inn i rommet. Hun sto sånn, helt stille, og lot dagen gli inn gjennom døråpningen. Så pustet hun tungt ut, gikk inn. Hendene hennes mot håret var varme.

- Nå, lille bølle, hvisket hun.
- Nå er det jul.

+++

På kvelden satt vi under ullteppet og bladde i en bok om hunderaser. Jeg kunne alle utenat, men hadde fått boken noen timer tidligere og ville vise henne bildene.

Vi stoppet på puddel, og jeg forklarte henne at alt var annerledes i år, at det ikke var vits i jul lenger. At jeg hadde gjennomskuet konseptet.

- Det er bare en vanlig dag, sa jeg, og hun nikket og så på meg med alvorlige øyne.
- Vi prøver å gjøre det hyggelig fordi vi vil at det skal være spesielt, men det er bare en vanlig dag, sa jeg, litt høyere denne gangen.

Hun så lenge på meg, smilte blekt, sa hun husket det året hun hadde oppdaget det samme som jeg beskrev. At magien var borte, at moren hennes gråt i smug over den brente grøten og at gavene mest var tegn på dårlig samvittighet fra fjerne slektninger. At alt var annerledes enn hun husket.

Vi bladde videre, så på golden retriever, jeg ville ikke ha golden retriever, ikke hun heller, vi skulle ha en mindre hund, men vi så på den likevel.

Hun helte i mer te i koppen sin, klappet meg over håret. Så så hun ut i rommet, på juletreet med slukkede lys og flammen i peisen. På pappa som hadde sovnet i stolen og mormor som strikket og spiste dadler. På meg.

- Men kanskje er det fint også, sa hun.

Jeg lukket øynene og lente meg inntil henne.

- Det er jo noe fint over at vi prøver også, sa hun.
- Over at vi gjør så godt vi kan.