Han tok på brillene, buksene, satte seg i stolen ved vinduet og spiste frokostblanding med melk. Utenfor regnet det.
Da posten kom i dag, hadde han ventet i 21 dager. Hun hadde ringt, lovet å melde seg før jul, og julen begynte jo i desember, så han skjønte ikke. Han hadde ikke ryddet siden, ikke vasket - verken seg selv eller leiligheten - og den tredje boksen med frokostblanding var snart tom.
Når de snakket sammen ville hun bare skrike. Hun brølte i telefonen som et dyr, sa at han var gal og farlig for barna, at han var en voldsmann. Så la hun på. Hver gang. Etter ti minutter ringte hun opp igjen og gråt, sa unnskyld, sa at hun savnet ham, at hun skulle komme tilbake, men hun kom ikke, hun sendte bare brev uten avsenderadresse. Lot ham vente. Han skjønte ikke.
Han spiste sakte og fulgte med på menneskene utenfor. En eldre dame gikk og holdt en jente i hånden, hun bar på en stor, rød pakke og de smilte til hverandre. Et par gikk slentrende mot matbutikken, på radioen snakket de om ribbepriser. Han orket ikke mer. Cornflakesene var blitt myke nå, nesten som grøt, så han satte fra seg skålen i vinduskarmen.
Hun hadde sviktet ham, det var derfor det skjedde. Hun hadde løyet, vært et ludder, gjort ham til skam, han hadde ikke kunnet la det gå. Han husket hvordan han hadde blitt varm i hodet da hun sa det, hvordan han hadde spent kjeven og knyttet nevene. At han hadde mistet kontrollen. Og blikket hennes, øynene hennes som hadde vært sperret åpne, hun var redd, han så det, men han hadde ikke klart å stoppe. Det kjentes godt å få det ut, han var så sint, han måtte.
Da posten kom i dag, hadde han ventet i 21 dager. Hun hadde ringt, lovet å melde seg før jul, og julen begynte jo i desember, så han skjønte ikke. Han hadde ikke ryddet siden, ikke vasket - verken seg selv eller leiligheten - og den tredje boksen med frokostblanding var snart tom.
Når de snakket sammen ville hun bare skrike. Hun brølte i telefonen som et dyr, sa at han var gal og farlig for barna, at han var en voldsmann. Så la hun på. Hver gang. Etter ti minutter ringte hun opp igjen og gråt, sa unnskyld, sa at hun savnet ham, at hun skulle komme tilbake, men hun kom ikke, hun sendte bare brev uten avsenderadresse. Lot ham vente. Han skjønte ikke.
Han spiste sakte og fulgte med på menneskene utenfor. En eldre dame gikk og holdt en jente i hånden, hun bar på en stor, rød pakke og de smilte til hverandre. Et par gikk slentrende mot matbutikken, på radioen snakket de om ribbepriser. Han orket ikke mer. Cornflakesene var blitt myke nå, nesten som grøt, så han satte fra seg skålen i vinduskarmen.
Hun hadde sviktet ham, det var derfor det skjedde. Hun hadde løyet, vært et ludder, gjort ham til skam, han hadde ikke kunnet la det gå. Han husket hvordan han hadde blitt varm i hodet da hun sa det, hvordan han hadde spent kjeven og knyttet nevene. At han hadde mistet kontrollen. Og blikket hennes, øynene hennes som hadde vært sperret åpne, hun var redd, han så det, men han hadde ikke klart å stoppe. Det kjentes godt å få det ut, han var så sint, han måtte.
I dag hadde han tenkt å gå ut, men nå var det ikke vits i. Han la seg på sofaen, så i taket, sendte henne en sms. "takk for brevet. har sendt gaver." Så dro han ned rullgardinene, hentet en svart sprittusj og begynte å skrive på baksiden av bildene.
Det ble aldri jul i år, skrev han på det ene.
Det ble aldri jul i år, skrev han på det ene.
Jeg skjønte ikke, skrev han på det andre.
Håper du skriver bok en gang.
SvarSlett