julebrev

Han åpnet konvolutten. Hun hadde lagt ved bilder av barna, det ene hadde blitt vått og krøllete, men han hang opp begge to på kjøleskapdøren likevel. "Ikke glem gaver," sto det på kortet.

Han tok på brillene, buksene, satte seg i stolen ved vinduet og spiste frokostblanding med melk. Utenfor regnet det.

Da posten kom i dag, hadde han ventet i 21 dager. Hun hadde ringt, lovet å melde seg før jul, og julen begynte jo i desember, så han skjønte ikke. Han hadde ikke ryddet siden, ikke vasket - verken seg selv eller leiligheten - og den tredje boksen med frokostblanding var snart tom.

Når de snakket sammen ville hun bare skrike. Hun brølte i telefonen som et dyr, sa at han var gal og farlig for barna, at han var en voldsmann. Så la hun på. Hver gang. Etter ti minutter ringte hun opp igjen og gråt, sa unnskyld, sa at hun savnet ham, at hun skulle komme tilbake, men hun kom ikke, hun sendte bare brev uten avsenderadresse. Lot ham vente. Han skjønte ikke.

Han spiste sakte og fulgte med på menneskene utenfor. En eldre dame gikk og holdt en jente i hånden, hun bar på en stor, rød pakke og de smilte til hverandre. Et par gikk slentrende mot matbutikken, på radioen snakket de om ribbepriser. Han orket ikke mer. Cornflakesene var blitt myke nå, nesten som grøt, så han satte fra seg skålen i vinduskarmen.

Hun hadde sviktet ham, det var derfor det skjedde. Hun hadde løyet, vært et ludder, gjort ham til skam, han hadde ikke kunnet la det gå. Han husket hvordan han hadde blitt varm i hodet da hun sa det, hvordan han hadde spent kjeven og knyttet nevene. At han hadde mistet kontrollen. Og blikket hennes, øynene hennes som hadde vært sperret åpne, hun var redd, han så det, men han hadde ikke klart å stoppe. Det kjentes godt å få det ut, han var så sint, han måtte. 

I dag hadde han tenkt å gå ut, men nå var det ikke vits i. Han la seg på sofaen, så i taket, sendte henne en sms. "takk for brevet. har sendt gaver." Så dro han ned rullgardinene, hentet en svart sprittusj og begynte å skrive på baksiden av bildene.

Det ble aldri jul i år, skrev han på det ene. 

Jeg skjønte ikke, skrev han på det andre.

Siste søndag

Det fantes ingen kontraster i livet for fire år siden. 

Det lukter lavendel i rommet, jeg fryser på tærne og har tatt på mørkelilla neglelakk. Jeg skulle sette meg ned for å skrive om alt som er annerledes nå, om frustrasjonen og gleden og frykten jeg har kjent i år, om da jeg falt i trappa og nesten brakk ryggen, om det du sa til meg i søvne, om brevene til ida og hjertet som slår i utakt når jeg svømmer. Men jeg har ikke ordene til det i dag, jeg har bare disse:

Det fantes ikke kontraster i livet for fire år siden. Nå er de overalt. 

alltid hyggelig med venner

Hun pillet på neglelakken, drakk for små slurker av kaffen, pustet bare med nesen.

- Jeg hater å bli eldre, sa hun.
- Jeg har begynt å få rynker. Snart er jeg 30 og snart er jeg død.

til forfatteren del 2

Jeg er utenfor min generasjon. Husker jeg sa det til en jente på en fest en gang, sa "jeg har aldri følt at jeg var barn av 90-tallet," og hun så på meg med rynkede panne og spurte hvorfor, og jeg sa "jeg var for ung for spice girls," og hun rynket seg videre og blikket hennes sa "hæ" og munnen hennes sa "det er jeg ikke enig i, jeg elsket spice girls, og du og jeg er jo født samme år," og da bekreftet hun det, sant, da sa hun det som det er, at jeg aldri har vært en del av det der, og det handler om mer enn spice girls, det handler om pokemon og harry potter, det handler om en masse referanser jeg ikke har, jeg vet ikke hvorfor, jeg ville jo, men jeg hang aldri helt med, og så sitter jeg her, da, leser bøker jeg liker, liker dem så godt, og så kommer de, referansene, pulp fiction, askildsen, hva som helst, og jeg er ikke med lenger, har kanskje sett filmen, hørt musikken, lest boka, men jeg skjønner ikke likevel, jeg er aldri med, og jeg hater forfatteren da, for 90-tallet var ikke mitt, forfatterens generasjon er ikke min, ingenting av dette tilhører meg, og hva er vitsen da, egentlig.

Regn hver dag

Du dør, og vi må berge oss selv. Vi later som om vi er nærere enn vi var før det skjedde, vi holder hender for første gang, snakker om hverandres barndom som om vi husker den. Prøvende og klumsete gester, en arm over en skulder eller et "jeg kjenner jo deg, du...," blir hverdagslig, og til slutt tror vi på det selv, vi tror vi kjenner hverandre, betydde noe for hverandre, vi blir glade i hverandre fordi vi alle er med på dette skuespillet, vi er takknemlige for å ikke bli avslørt, at ingen sier "vi var jo kanskje ikke Så nære," og vi blir ett med ideen, ett med fantasien om at alt er som det skal. Og sånn sørger vi. 

24-12-2001

Utenfor hørte hun bruset av vannkokeren, skranglingen av kopper, mammaens listende føtter. Hun satte seg opp og myste ut i rommet. Det var kaldt utenfor dynen, hun hadde krøllet føttene og tærne helt inntil kroppen og kjente et gufs over de små hårene på huden da moren hennes åpnet ytterdøren. Hun banket et teppe mot trappene, hostet, kom inn igjen.

- Skal vi vekke henne, sa hun ut i stuen.
- Det har snødd i natt.

Han mumlet noe, stemmen hans var bare en myk brumming, moren hennes lo, og hun hørte ullsokkene hennes på vei mot seg. Hun skvatt litt, krøp tilbake under dyna, ville gi henne gleden av å vekke henne og lot bare toppen av hodet stikke ut øverst. Mammaen åpnet døren forsiktig, lente hodet mot dørkarmen. Ventet.

Lukten av hjemmelaget leverpostei og kongerøkelse sev inn i rommet. Hun sto sånn, helt stille, og lot dagen gli inn gjennom døråpningen. Så pustet hun tungt ut, gikk inn. Hendene hennes mot håret var varme.

- Nå, lille bølle, hvisket hun.
- Nå er det jul.

+++

På kvelden satt vi under ullteppet og bladde i en bok om hunderaser. Jeg kunne alle utenat, men hadde fått boken noen timer tidligere og ville vise henne bildene.

Vi stoppet på puddel, og jeg forklarte henne at alt var annerledes i år, at det ikke var vits i jul lenger. At jeg hadde gjennomskuet konseptet.

- Det er bare en vanlig dag, sa jeg, og hun nikket og så på meg med alvorlige øyne.
- Vi prøver å gjøre det hyggelig fordi vi vil at det skal være spesielt, men det er bare en vanlig dag, sa jeg, litt høyere denne gangen.

Hun så lenge på meg, smilte blekt, sa hun husket det året hun hadde oppdaget det samme som jeg beskrev. At magien var borte, at moren hennes gråt i smug over den brente grøten og at gavene mest var tegn på dårlig samvittighet fra fjerne slektninger. At alt var annerledes enn hun husket.

Vi bladde videre, så på golden retriever, jeg ville ikke ha golden retriever, ikke hun heller, vi skulle ha en mindre hund, men vi så på den likevel.

Hun helte i mer te i koppen sin, klappet meg over håret. Så så hun ut i rommet, på juletreet med slukkede lys og flammen i peisen. På pappa som hadde sovnet i stolen og mormor som strikket og spiste dadler. På meg.

- Men kanskje er det fint også, sa hun.

Jeg lukket øynene og lente meg inntil henne.

- Det er jo noe fint over at vi prøver også, sa hun.
- Over at vi gjør så godt vi kan.

Under ozonlaget

Vi letter og forsvinner inn i mørket ved karlsvogna, under oss blinker røde lys i skogen, store lamper som skal hindre oss i å falle ned. Jeg er lykkelig nå, i en boks mellom universet og jordskorpen.

Jeg lener neseryggen mot ruten og blåser ut damp som fingeravtrykk, under meg blir lysene mindre og færre, en dame roper på te og jeg må rette opp seteryggen. Det varer aldri lenge nok.

Skulle ønske jeg var pilot.

utsikt

Du ligger som en blodigle inntil meg.

"Jeg tror du hadde hatt godt av å se deg selv litt utenfra," sier du og puster meg i øret.

"Jeg tror det er genetisk," sier du.

"Hæ?"

"Jeg tror du er så selvopptatt på grunn av genene dine," sier du.

Du ruller nærmere, herregud, så nærme du ligger, og jeg vil dytte deg bort, men man dytter ikke folk man elsker, og jeg klarer ikke snakke, puste, ligger helt stiv og venter på fortsettelsen.

"Ikke bli lei deg," sier du, klemmer armene rundt meg.

"Det betyr jo at det ikke er din feil. Det er jo bra, det. Man kan jo ikke noe for hvordan man er, sånn genetisk sett."

Det er ikke mareritt

Igjen sovnet jeg uten svar, og igjen holdt du rundt meg likevel. Jeg fortalte deg alt, og du sa jeg var trøtt. Alt er trist når du er trøtt, sa du.

Men det var der fortsatt da jeg våknet, det var der i speilet på badet, i kaffen til frokost, i løvet på veien, lyset fra dataen. Det er der fortsatt.

det er greit

Vi spiser middag uten å si noe.

Jeg pleier å stille spørsmål fordi jeg vet at stillheten beviser at det er over, men i dag orker jeg ikke.

Nå sitter vi bare her, og for hver gang du løfter gaffelen mot munnen helt stille tenker jeg: der røyk sexlivet, der røyk felleskontoen. der røyk fyllekliningen, skjeliggingen og savne-smsene.



Du legger ned gaffelen, ser på meg.

Husket du å henge opp klesvasken, sier du.

nå?

Det verste med å skrive offentlig er fallhøyden. Det er for lett å være latterlig i disse dager, for det finnes ikke filter på internett. Det er ingen som filtrerer meg.

Hvorfor er det ingen som filtrerer meg.

Jeg vet ikke at det jeg skriver er dårlig, før etter at det er publisert.

Jeg prøver alltid å slette tekstene når jeg leser dem igjen. Jeg vil ikke identifisere meg med denne pretensiøse, lavmåls dritten. Hvis jeg skal skrive skal det da for faen være bra, jeg har jo lest bøker, jeg er ingen idiot, dette er ikke bra, dette er ikke litteratur, jeg vet ikke hva det er, men det er ikke litt bra engang, og jeg vil slutte å skrive, slette denne verkebyllen av en blogg og slutte å ta sjanser. Jeg vil heller skrive formelpregede standardtekster på jobb. Lese. Rydde. Kaste opp. Alt annet enn dette.

Men jeg slutter jo ikke. Jeg liker smerten, jeg liker den minst like godt som jeg hater den. Det samme gjelder presset. Jeg hater presset, men jeg tvinger meg ut i det hver gang. Skriv, skriv, skriv, skriv, skriv sier hodet, og fingrene skriver. Så leser jeg igjen, hater, vil slette, men lar det stå. Hver gang.